Krig og dårlig presse

Tekst: Sigmund Jensen. Foto: Justyna Stachon

På sine mange reportasjereiser til Midtøsten har journalist Arild I. Olsson og fotograf Jarle Aasland dukket granater, unngått snikskyttere og nær blitt kidnappet. Men de har hatt en hovedregel: Hvis en av dem får en dårlig magefølelse, trekker de seg ut av situasjonen.

Nå har de skrevet boken Den lange uken. En grenseløs reise i Midtøsten om sine opplevelser. Det har blitt en personlig og levende fortelling om menneskene, kulturen og konflikten. Og om de gangene begge har fått en litt uggen magefølelse.

Midtøsten sett nedenfra

Den lange uken er imidlertid ikke bare enda en bok om den kanskje vanskeligste og mest langvarige konflikten i verden, som har plaget regionen siden opprettelsen av staten Israel i 1948. Boken har krig, storpolitikk, humanitære kriser og spillerne på det den amerikanske hauken Zbigniew Brzezinski kalte «The Grand Chessboard» som et uunngåelig bakteppe.

Men det er ikke dette som er hovedsaken. Og stilmessig befinner vi oss heller ikke i det akademiske eller historiefaglige, men et sted mellom mild gonzo, skjønnlitteratur og den klassiske Hemingway-korrespondenten.

Den lange uken  forteller historiene til vanlige kvinner og menn i Israel, Palestina og Libanon som lever tilsynelatende normale liv under unormale og svært vanskelige forhold. Boken går tett på hverdagslivet og belyser konfliktlinjene først og fremst gjennom fortellingene til menneskene som var til stede og med egne øyne så historien utfolde seg omkring dem.

Planlagte tilfeldigheter

Noen av historiene har Arild I. Olsson og Jarle Aasland hatt med seg i årevis. De er samlet og sanket på reportasjereiser for Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Adresseavisen og Fædrelandsvennen.

– Du kan nesten ikke snu en stein der nede, uten at det ligger en fortelling under den, sier Arild. – Vi prøver å få menneskene vi møter, og som lever sine liv i denne konflikten, til å fortelle sine historier.

– Det er jo ikke sånn at folk i Midtøsten bare går rundt og har lyst til å slå hverandre ihjel, sier Jarle. – Når du tar storpolitikken ned på gateplanet, handler det om vanlige mennesker som bare ønsker å leve sine liv i fred.

Av og til finner de historien de leter etter, andre ganger kommer de hjem med noe helt annet. Men journalistikk er i bunn og grunn planlagte tilfeldigheter, mener de. Et av de tilfeldige møtene i boken er med en militærnekter som var kelneren deres på en restaurant i Tel Aviv. Da han skjenket dem vin, sa han: «Dette er en typisk israelsk vin. Den smaker krig og dårlig presse». Arild, som kvitterte: «Vi er de som gir dere dårlig presse», morer seg for øvrig stundom med å servere israelsk vin fra Golanhøyden til innbitte Palestina-venner, uten å fortelle dem hva de drikker.   

En palestiner og en «siddis»

Underveis kom Arild og Jarle over historier som sprengte reportasjeformatet og ba om å bli fortalt på en annen måte. Ved enda en slags planlagt tilfeldighet fikk de møte Abdallah, som har bodd hele sitt voksne liv i Shatila og har en sterk historie som strekker seg tilbake til før Israel ble grunnlagt.

Det var også da det for alvor gikk opp for dem hvor mange gode historier de satt på som egentlig bare ventet på å bli fortalt. Abdallahs historie er den ene av to biografiske søyler som binder Den lange uken sammen. Den andre er historien om jødiske Harry Hermann, som etter en dramatisk flukt fra Sudetenland til Stavanger havnet hos familien til advokat Ueland på Egenes, men senere kom til å befinne seg midt i begivenhetens sentrum i Midtøsten  sammen med sin kone fra den jødiske ghettoen i Shanghai. 

Gjennom fortellinger om enkeltmennesker som palestineren Abdallah, jøden Harry og en rekke andre fascinerende skikkelser, formidler Den lange uken annerledes innsikter og aspekter ved konflikten, som kommer oss nærmere, og gjør verden mindre.

– Du skal kjenne det i magen

Fotograf Jarle, som var FN-soldat i 1990–91 og har kjent en tilknytning til Libanon siden, har ikke hatt en lett jobb med å velge ut bildene som skulle med i boken.

– Det er fort gjort å tenke at alle bilder er tatt før, sier han. – Mange av bildene ville jeg ikke valgt til en avisreportasje, men i boken forteller de en selvstendig historie, slik at summen av alt blir til noe mer. 

– Jeg sier til alle at boken i hvert fall har fine bilder, legger Arild spøkefullt til. – Bildene har en sterk nerve og stemning som tilfører boken et nytt lag, en ny dimensjon.

– Du skal kjenne det i magen, sier Jarle. – Jeg vil vekke følelser i betrakteren, det må berøre deg på et eller annet plan, uten at du nødvendigvis kan sette fingeren på hva det kommer av.

For Jarle er målet å få så god kontakt med folk, at de ikke tenker over at han er der og han dermed får jobbe litt usynlig. Han og Arild har lang erfaring med å tilrettelegge for hverandre. I felt har de utviklet en unik dynamikk og samhandling. De vet hva den andre tenker i de fleste situasjoner. Det gir arbeidsro og trygghet.

På nære nippet

Trygghet er i grunnen stikkordet for alt de holder på med. Det fires ikke på sikkerheten, som i stor grad beror på om de kan skaffe en god «fikser», oftest en lokal journalist eller kjentmann. Her benytter de seg av både norske og utenlandske kolleger, og støtter seg på andres erfaring og anbefaling, enten det er journalister i Los Angeles Times og Washington Post eller hjelpearbeidere i en frivillig organisasjon. De opplever at det er stor kollegial lojalitet i alle spørsmål som angår sikkerheten. Journalister passer på hverandre.

Likevel, og til tross for alle forholdsregler, har det vært episoder og situasjoner da Arild og Jarle har vært litt mer enn bare smånervøse. På Gazastripen har de åpningstider, grensen er stengt om natten. Bommer du på tiden, kommer du deg ikke ut igjen. En gang var de for sent ute og ble stående der og slå mot den svære ståldøren helt til noen forbarmet seg over dem. Det var krig, og de to var de siste som kom seg over grensen før det var slutt på freden for den dagen.

En annen gang det var forholdsvis høy puls, var i Bekaadalen. De befant seg oppe i fjellene mellom Libanon og Syria, og hadde fått streng beskjed om å ligge lavt. Men da de kom til grensebyen Arsal, oppdaget de at også CNN var på plass.

– Og CNN ligger jo aldri lavt, sier Arild. – De dundrer inn overalt, de er jo CNN, amerikanske og alt det der. Og da tenkte vi at de folkene der er jo mye kulere å kidnappe enn oss.

Selv om Bekaadalen er et av stedene i verden det advares mot å reise til, følte Arild og Jarle seg paradoksalt nok litt tryggere da de deretter kjørte gjennom området. Det skulle snart vise seg å være en falsk trygghet. Ikke før har de trukket et lettelsens sukk, så står det en gruppe tungt bevæpnede, svartkledde militstyper med anselig skjeggvekst og sperrer veien for dem, mens fikseren deres bekymret messer «Oh shit! Oh shit! Oh shit!»

Det har vært noen på nære nippet-situasjoner. Noen av dem fortelles det om i boken. I Hebron ble de beskutt. – Men Jarle, som den kule og krigsvante pressefotografen og geværlagsføreren han er, dukket jo bare litt og lot granaten plystre over hodet på seg uten større fakter, mens jeg selv slengte meg i grøften, forteller Arild.

I Sabra sto Arild og snakket med en mann som satt i en campingstol og røykte. – De sitter i det hele tatt mye i sånne hvite plaststoler og røyker, araberne, sier Arild. Jarle gikk ned på gatehjørnet for å ta noen bilder, men utløste straks et lurveleven blant nabokonene, som ropte høyt om snikskyttere på takene.   

– Det er alltid trygt helt til det ikke er det lenger, sier Jarle. – Vi har sikkert vært heldige noen ganger.  

Hjem som vaskefiller

Noen steder er de i konstant beredskap og vurderer sikkerheten fortløpende. Særlig i Gaza er det sånn, forteller de. De memorerer utgangene og planlegger fluktmulighetene. Men i det ene hotellet var det gitter foran vinduene. Der har de ikke bodd siden.

– Det er et så intenst område, sier Arild. – Du får ingen positiv energi av å være der, det bare tapper deg for krefter. Det er alltid utrolig godt å komme hjem.  

– Når du kommer deg ut av Gaza, er du helt vaskefille etterpå, istemmer Jarle.

Og likevel, nærmest masochistisk, fortsetter de å reise dit og oppsøke disse stedene som noen av oss synes det er mer enn nervepirrende nok bare å se på tv. Men det er noe med dette området, folkene, kulturen, som kommer under huden på deg, forteller de. – Det er alltid godt å legge det bak seg, sier Jarle. – Men du blir aldri mett heller. Etter en stund får du lyst til å dra tilbake.

Grugleder seg

Litt blandede følelser, men i en annen målestokk, har de to også med tanke på bokutgivelsen. Den lange uken lanseres 15. september, og ikke lenge etter skal de delta i et panel med Sidsel Wold og Kjersti G. Berg under årets Kapittel.

Få emner er bedre egnet til polarisering og å fyre opp folk på vegne av den ene eller andre parten, enn Israel–Palestina-konflikten. – Jeg vet ikke om Den lange uken vil skape debatt, sier Arild. – Men boken har i hvert fall et innhold som veldig mange har veldig sterke meninger om. Og da blir det jo litt viktig at vi er ute og snakker om boken også.

De er stolte og glade for at det nå endelig blir et håndfast resultat av dette con amore-prosjektet som de av og på har holdt på med de siste fem årene. Men selv etter alt det de har opplevd i felt, grugleder de seg litt likevel, Arild I. Olsson og Jarle Aasland. Til utgivelsen, Kapittel, alt som følger med. Og til mottakelsen – som blir uten fikser, skuddsikker vest og retrettmulighet. Heller som den natten i Gaza, med gitter foran vinduene.  

– Jeg håper folk vil lese boken og tenke at det er en god bok, sier Arild. – At det gir dem en god opplevelse.