Alderismen
Samfunnet prøver krampaktig å holde seg unge, samtidig som vi utsetter eldre personer for krenkelser og omsorgssvikt.
I Norge utsettes eldre personer for krenkelser og omsorgssvikt i en så stor grad at helsemyndighetene er alvorlig bekymret for deres situasjon. Beskrivelser av ulovlig tvang, frihetsberøvelse, nedlatende behandling og spesielt underernæring, er kjente gjengangere både i tilsynsrapporter og i avisoppslag. Det er lite trolig at rapportene og de pårørendes opplevelser tar feil. Så, hva kan grunnen være til at vi slutter å se på eldre skrøpelige medmennesker som verdige mennesker, som vi skal møte med verdighet og respekt?
Flere mekanismer ligger bak respektløs behandling av eldre personer. Det pekes på at det fins knapphet på ressurser i velferds-Norge, at vi ikke har nok penger, hender som kan hjelpe og trøste, eller tid til å ta oss av alle som blir skrøpelige med økende alder. Et annet argument som anvendes er at antallet eldre skrøpelige personer øker, nærmest tsunamilignende. Begrep som eldrebølgen er en hyppig brukt metafor, og det skapes bilder av overfylte sykehjem, eldre på korridorer i sykehus, det vil si eldre som fyller opp alle senger i våre institusjoner, og som er i veien for andre mer verdige trengende. Riktignok stiger antall eldre i Norge. De neste 20 årene vil det bli mange flere av dem. Det er våre fedre og mødre, våre politikere, ja rett og slett du som leser og vi som skriver kronikken. Vi tror ikke at det er på dette området skoen trykker. Vi kan lett regne ut hvor mange gamle det blir i Norge de neste 50 årene, vi kan også kalkulere hvor mange som vil trenge hjelp, og vi kan regne ut hva det koster, og omsorgen kan planlegges ut fra det. Og vi har råd!
Det er dessverre fremdeles en utbredt oppfatning om at de fleste gamle personer er skrøpelige, ensomme mennesker med dårlig råd og lite livslyst, at alderdommen er et ork slik det ble uttalt av en prest i Oxford for mer enn 400 år siden: «after seventy years all is trouble and sorrow» . Yoko Ono, enken til John Lennon uttalte da hun var om lag 70 år: «First I had racism, then sexism, now it´s ageism». Hun peker på de utbredte negative stereotypiske bildene som karakteriserer personer på 60-?70 år og oppover, «alderismer». I en stor amerikansk undersøkelse av hvite barns oppfatninger av alderdommen, fant man at barna i denne undersøkelsen syntes at det å bli gammel var verre enn det aller meste man kunne forestille seg. Å bli eldre synes å toppe «versting»-?statistikken hos en oppvoksende generasjon. «De negative aldersstereotypier er unike ved at de som er bærere av dem, selv en dag skal bli utsatt for dem.» Alderismene blir til selv?stereotypier, dette preger vår generelle holdning til gamle mennesker og kan være en av grunnene til at vi møter de som er eldre enn oss selv med manglende respekt og nedlatende behandling.
Bildet av det skrøpelige, gamle mennesket stemmer ikke i det hele tatt. Kun en liten andel av gamle er skrøpelige. De aller fleste klarer seg godt selv. Gamle mennesker er ikke en ensartet gruppe tapere, men er en heterogen gruppe. Negative holdninger til alderdommen er ofte preget av at mange gamle er syke. Fysisk sykdom med synbare tegn til handikap er noe som alle forstår konsekvensene av. Mennesker med fysiske handikap vil ha behov for hjelp, en hjelp som vi alle stort sett forholder oss greit til. Likevel skorter det på medmenneskelighet i samfunnet vårt som så absolutt ikke er særlig verdig gamle mennesker, som har fysiske handikap og som er langsomme. Gamle mennesker trenger tid, tid for å tenke og tid for å handle.
Et like ille problem, slik vi har opplevd det gjennom mange års arbeid med gamle med depresjon, angst og demens, er samfunnets syn på mentale sykdommer hos denne gruppen. Depresjon er et hyppig fenomen i den eldre del av befolkningen, men det er en alderisme å tro at det er normalt å bli trist i alderdommen fordi man har tapt så mye, fordi det er så lite levetid igjen. Vi vet at eldre personer med depresjon i dag utgjør en betydelig gruppe mennesker som er i behov av medisinske og psykososiale behandlingstiltak. Vi vet at eldre personer har like stor nytte av samme behandlingsformer som yngre personer, likevel får de ikke i samme grad tilbud om psykoterapi. Hvorfor henvises ikke eldre til psykologisk behandling? Hvorfor tar ikke psykologer i mot eldre personer til psykologisk behandling? Vi tror det er de samme mekanismene som ligger bak. Et verdig behandlingstilbud burde innebære de samme tilbudene alle mennesker med depresjon og andre mentale lidelser — eldre som yngre.
Riktignok brytes sinnet og intellektet ned bit for bit når du er dement. Men, på tross av det er alle mennesker med demens hele mennesker med et sterkt følelsesregister fra det triste til det glade, og betydningen av gode opplevelser kan ikke understrekes nok. Om lag 80 prosent av alle som bor i sykehjem i Norge har demens, en gruppe mennesker som ikke makter å tale sin egen sak og som er avhengig av hjelp fra andre, det vil si oss. Mennesker med demens må møtes med verdighet, ikke utsettes for tvang, eller rettighetsbegrensninger og de må få nok mat
Paradoksalt nok kan rapportene om gamle menneskers elendighet bidra til en forsterkning av det negative synet på de gamles liv (alderismer) og dermed øker avstanden til egen alderdom; en slags forsvarsmekanisme. Det vekker ikke mer verdighet og respekt. Dette kalles «teorier for terrorhåndtering» i det gerontologiske fagfelt. Vi prøver krampaktig å holde oss unge, og eldre personer er ofte henvist til egne steder å være i samfunnet der de ikke minner oss om det uunngåelige. De er på seniorsentra, seniorkafe, senioruniversitet. Ja, les «senior», det er liksom finere og mindre truende enn å være gammel. Er det et tegn på å lage avstand til egen alderdom? Ja, vi tror det. Gjennom folkeopplysning må vi alle ta et tak for at den offentlige omsorgen for de eldre og gamle blir så god at vi selv ville være fornøyde brukere av den.
