Det offisielle Norge har sviktet
Da boligriggen «Alexander L. Kielland» kantret på Ekofisk-feltet den 27. mars 1980, måtte Odd Kristian Reme som nyutdannet prest gi det første dødsbudskapet til sin mor. Hans bror Rolf var en av de 123 som mistet livet den natten. Nå har Reme skrevet bok om norgeshistoriens største industriulykke.
Av Sigmund Jensen
Foto: Privat
I boka «Kampen om Kielland» gjennomgår Kian Reme, som de fleste kjenner ham som, det meste av historien, fra havariet i mars 1980 til Riksrevisjonens rapport i mars 2021. Kian oppsummerer mer enn førti års kamp for å finne svar, og leverer et vektig og viktig bidrag til norsk arbeider- og industrihistorie.
«Det lå vel litt i kortene,» sier han. «Med tanke på alt jeg har vært med på og alt materiale jeg sitter på, måtte jeg jo skrive en bok om dette, jeg også.»
Sterke krefter som motpart
Som initiativtaker til Kiellandfondet og Kielland-nettverket har han i alle år vært de overlevendes og etterlattes ansikt og stemme utad. Sammen med dem har han arbeidet utrettelig for å få snudd plattformen og få gjennomført en ny gransking. Boka er et resultat av et mangeårig godt og inspirerende samspill med de overlevende og etterlatte, understreker han.
Men det var sterke krefter de sto opp imot. Enkelte hos motparten kunne knapt vente med å senke Kielland på 700 meters dyp i Nedstrandsfjorden. Det skjedde i november 1983. Boka skildrer opptakten, årsakene, drakampen, spillet i kulissene og samrøret mellom statsmakten og pengemakten.
«Motparten har hele tiden vært motstander av de etterlatte og overlevende,» mener Kian. «De var det i kampen om snuing av plattformen, og de er det nå igjen i kampen om ny gransking.»
Håpet om ny gransking ble i grunnen oppgitt i 1990. Men i 2016 la forskere og journalister fram ny kunnskap som satte det hele i spill igjen.
«Jeg tenkte alltid at en dag ville Kielland-saken komme opp igjen,» sier Kian. «Og da Marie (Smith-Solbakken) utga boka si, skjønte jeg at den tida var kommet. Denne kombinasjonen av forskning, journalistikk og Kielland-nettverket med de etterlatte og overlevende, har gitt saken et veldig sterkt driv.»
Kielland-saken er klassekamp
Bokas siste del er viet kampen for å få gjennomført en avsluttende gransking. Slik Kian og svært mange med ham vurderer det, kan ikke arbeiderbevegelsen, oljeindustrien eller den norske offentlighet leve med så mange ubesvarte spørsmål som ulykken har etterlatt seg. Han avviser ikke at ulykken ble utløst av et tretthetsbrudd i det ene plattformbeinet, men stiller seg tvilende til at dette er hele forklaringen.
Samtidig er dette en dypt personlig bok om sorgen og smerten som brått rammet familien Reme, og et rent og ømt tilskåret portrett av en savnet bror og sønn, som ikke fikk bli mer enn 28 år gammel.
«Arbeidstittelen var «Min bror og Kielland», men det endret seg etter hvert,» forteller Kian. «Hvis jeg skulle få en balanse i dette, så måtte det saklige perspektivet få den mest framtredende plassen.»
Forfatterens bakgrunn som radikal prest og arbeiderpartimann legger også farge på framstillingen.
«Jeg har alltid ment at Kielland-saken er klassekamp,» sier han. «Med det mener jeg at det er sterke krefter i sving her som ikke vil risikere at ansvaret for katastrofen plasseres et annet sted enn i Frankrike, hos verftet som bygde riggen. Derfor har det også vært viktig for meg å se dette ut fra et oljearbeiderperspektiv.»
Riksrevisjonens rapport var en skuffelse. En stund hadde Kian Reme visse forventninger til Kontrollkommisjonens innstilling om Riksrevisjonens rapport, men også denne endte med skuffelse.
«Vi var på sporet av noe der med Kontrollkomiteen,» sier han. «Men så snudde det plutselig. I innstillingen finnes det ikke spor av noe av det vi snakket med dem om.»
Stortinget avgjør den 7. juni
På den symboltunge datoen 7. juni, samme dag som Kian Remes bok blir tilgjengelig, skal Stortinget ta stilling til saken. Stortingsrepresentantene fikk et eksemplar av boka i mai, slik at de skulle kunne sette seg inn i saken og problemstillingen, og ta en beslutning på et så opplyst grunnlag som mulig. «Dette handler om oljearbeidernes kamp for sine rettigheter. Det er viktig at beslutningstakerne blir minnet om det,» uttalte Kian til Dagsavisen i forbindelse med overrekkelsen av bøkene.
Han er ikke så optimistisk. Riksrevisjonens og Kontrollkomiteens innstillinger veier svært tungt. Det skal mye til før Stortinget stemmer mot deres innstillinger.
«Jeg tror avgjørelsen ble tatt den dagen Kontrollkomiteen forlot det sporet vi var på, om å opprette et uavhengig ekspertutvalg som skal lede granskingen,» sier Kian. «Nå er jeg redd de fortsetter den dårlige behandlingen av etterlatte og overlevende.»
Den plattformen Kielland-nettverket har ønsket, er at det skulle være det offisielle Norge som tok initativet til en ny gransking. Rundt nitti prosent av de etterlatte og overlevende ønsker en ny gransking. Men nå frykter Kian at det offisielle Norge svikter dem nok en gang.
Men kampen fortsetter
Likevel, det betyr ikke at kampen er tapt. Slik Kian ser det, betyr det bare at Kielland-nettverket må finne et nytt grunnlag for en ny gransking, mest sannsynlig i form av et tverrfaglig forskningsprosjekt. Han finner det interessant at ingen av fagbevegelsens organisasjoner motsetter seg en ny gransking; tvert om ønsker et stort flertall av dem en slik gransking velkommen. Med fagbevegelsen, og ingeniørenes og teknologenes foreninger i ryggen, er det et svært godt utgangspunkt, tenker Kian Reme om det.
«Men vi kan ikke sitte og vente i tjue år til.»